Whist-regler: Slik spiller du det klassiske kortspillet

Whist er et av de mest kjente stikkspillene i verden – et klassisk kortspill for fire personer som har underholdt spillere helt siden 1700-tallet. Reglene er enkle å lære, men spillet gir rom for mye taktikk og godt samarbeid med makkeren din. Her får du en komplett gjennomgang av whist-reglene: hva du trenger, hvordan en runde spilles, hvordan poengene regnes, og hvilke varianter som finnes.

Hva er whist?

Whist er et stikkspill (på engelsk kalt et «trick-taking»-spill), det vil si et spill der man vinner runder ved å legge det høyeste kortet. Spillet oppsto i England og ble særlig populært på 1700-tallet, der det utviklet seg fra et eldre spill kalt «Ruff and Honours». I 1742 ga Edmond Hoyle ut en kjent regelbok om whist, som gjorde spillet til en av datidens mest utbredte selskapsleker.

Whist regnes som en forløper til bridge, og mange av de grunnleggende prinsippene – faste makkerpar, trumf og stikk – gjenkjennes fra andre populære kortspill. Selv om spillet er over 200 år gammelt, er det fortsatt et trivelig valg for en spillkveld med fire personer.

Dette trenger du for å spille

Whist krever lite utstyr, og de fleste har alt de trenger hjemme allerede:

• Fire spillere. Whist spilles av fire personer som deles inn i to faste par. Makkerne sitter overfor hverandre ved bordet.
• En kortstokk. Du bruker en vanlig kortstokk med 52 kort, uten jokere.
• Noe å føre poeng med. Papir og blyant, eller en app, holder fint.

Spillet går med klokken, og en hel runde (der alle 13 kortene spilles) tar bare noen få minutter.

Slik spiller du whist – grunnreglene

Målet i whist er å vinne flere stikk enn motstanderparet. Et stikk er de fire kortene som legges i midten i løpet av én runde – ett kort fra hver spiller. Den som vinner stikket, samler kortene og starter neste runde.

Deling og trumf

Giveren deler ut alle 52 kortene, ett om gangen med klokken, slik at hver spiller får 13 kort. Det aller siste kortet deles ut til giveren selv og legges opp med billedsiden synlig. Fargen på dette kortet bestemmer hvilken farge som er trumf for hele runden. Kortet blir liggende synlig til giveren skal spille sitt første kort, og tas deretter opp på hånden.

Kortverdier

Kortene rangeres fra høyest til lavest slik i hver farge:

• Ess (høyest)
• Konge, dame, knekt
• 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2 (lavest)

Trumffargen slår alle de tre andre fargene, uansett kortverdi. Et lavt trumfkort vinner altså over et høyt kort i en vanlig farge.

Utspill og å følge farge

Spilleren til venstre for giveren spiller ut det første kortet, og det kan være et hvilket som helst kort. Deretter går turen med klokken. Den viktigste regelen er at du må følge farge: har du et kort i samme farge som ble spilt ut, må du legge et slikt kort. Først når du er tom for utspillsfargen, står du fritt til å legge en trumf eller et hvilket som helst annet kort.

Hvordan vinne et stikk

Et stikk vinnes av det høyeste trumfkortet som er lagt i det. Er det ikke lagt noen trumf, vinner det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut. Vinneren av stikket spiller ut til neste runde. Slik fortsetter det til alle 13 stikkene er spilt.

Poengberegning i whist

Når alle 13 stikkene er spilt, teller hvert par hvor mange stikk de har vunnet. De seks første stikkene kalles «boka» og gir ingen poeng – de må vinnes før et lag begynner å score. Deretter gjelder:

• Laget som vinner flest stikk, får 1 poeng for hvert stikk over 6. Vinner et lag for eksempel 9 stikk, gir det 3 poeng.
• Et enkeltspill vinnes vanligvis av det første laget som når 5 poeng. Noen miljøer spiller til 7 eller 9 poeng – bli enige før dere starter.
• Tre spill utgjør en rubber. Laget som vinner to av tre spill, vinner rubberen.

I den tradisjonelle engelske versjonen kan man også få bonuspoeng for honnørkort – ess, konge, dame og knekt i trumf. Har ett lag alle fire, gir det 4 poeng; tre av dem gir 2 poeng. Denne regelen er valgfri og droppes ofte i moderne spill for å holde det enkelt.

Whist-varianter

Whist finnes i mange utgaver rundt om i verden. Tabellen nedenfor gir en rask oversikt over de mest kjente variantene, før vi ser nærmere på den norske.

Norsk whist

Norsk whist skiller seg fra det klassiske spillet ved at det spilles uten trumf. Før runden starter, avgjør en kort budrunde om spillet skal gå «høyt» eller «lavt». Hver spiller legger et kort med billedsiden ned, og fargen på kortet signaliserer om spilleren ønsker å samle stikk (høyt spill) eller å unngå dem (lavt spill).

Kortene snus ett etter ett fra venstre for giveren. Så snart et kort viser «høyt», spilles runden som et høyt spill, og laget som valgte det, sies å ha «grandet». Viser alle fire kortene «lavt», spilles runden lavt. I et høyt spill får laget med flest stikk 1 poeng per stikk over 6, akkurat som i vanlig whist. I et lavt spill er målet motsatt: laget som ender opp med flest stikk, taper 1 poeng for hvert stikk over 6. Første lag til 13 poeng vinner. Merk at fargekonvensjonen varierer – i Norden brukes gjerne rødt for høyt og svart for lavt, mens amerikanske miljøer (der spillet også kalles Minnesota whist) bruker motsatt.

Whist for færre spillere

Whist er laget for fire, men det finnes gode tilpasninger for færre. German whist er en populær tomannsvariant der spillerne trekker fra en felles bunke for å fylle opp hånden underveis. Er dere bare to som vil spille, finnes det også mange andre gode kortspill for to spillere. For tre spillere brukes ofte «dummy whist», der en fjerde, synlig hånd spilles av én av deltakerne.

Vanlige feil og tips

Whist er lett å komme i gang med, men noen feil går igjen hos nybegynnere:

• Å glemme å følge farge. Har du utspillsfargen på hånden, må du legge den. Bruk trumf først når du er tom for fargen.
• Å sløse med trumf. Trumfkortene er verdifulle. Spar dem gjerne til du kan vinne et viktig stikk, i stedet for å bruke dem tidlig.
• Å spille alene. Whist er et lagspill. Følg med på hvilke kort makkeren din legger – det gir hint om hva han eller hun har på hånden.
• Å ikke holde oversikt. Prøv å huske hvilke høye kort som allerede er spilt, så vet du når ditt eget kort er høyest.

Vil du utfordre deg selv videre, finnes det mange andre kortspill å bryne seg på – fra klassikere som Svarteper til norske favoritter som vri åtter.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hvor mange spillere trengs for å spille whist?

Klassisk whist spilles av fire personer i to faste par. Det finnes også tilpasninger for to spillere (German whist) og tre spillere (dummy whist), men grunnspillet er laget for fire.

Er det trumf i whist?

I klassisk whist er det trumf – fargen bestemmes av det siste kortet giveren deler ut, som legges synlig på bordet. Norsk whist spilles derimot uten trumf, der en budrunde avgjør om runden går høyt eller lavt.

Hvor mange poeng må man ha for å vinne?

Et lag får 1 poeng for hvert stikk de vinner utover 6. Et enkeltspill går vanligvis til 5 poeng, og tre spill utgjør en rubber. Noen spiller til 7 eller 9 poeng – avtal dette på forhånd.

Hva er forskjellen på whist og bridge?

Bridge er utviklet fra whist og deler mange prinsipper, men bridge har en mer omfattende budrunde og en synlig «blindemann»-hånd. Whist er enklere å lære og har ingen slik budfase i den klassiske utgaven.

Kan man spille whist med to personer?

Ja. Den vanligste tomannsvarianten er German whist, der begge spillerne trekker kort fra en felles bunke underveis for å fylle opp hånden. Reglene for stikk og trumf ligner det vanlige spillet.