UNO er ett av verdens mest kjente kortspill – enkelt å lære, raskt å komme i gang med, og morsomt for både barn og voksne. Målet er like enkelt som det er vanedannende: bli først kvitt alle kortene på hånden.
Denne guiden går grundig gjennom alt du trenger for å spille UNO riktig: hva som ligger i kortstokken, hvordan du gjør klar spillet, hvordan en tur foregår, hva hvert eneste spesialkort gjør, hvordan du sier «UNO», hvordan poengene regnes, og hvor de offisielle reglene slutter og husreglene begynner. Til slutt får du strategi, de vanligste misforståelsene, og svar på de mest stilte spørsmålene.
Enten du aldri har spilt før eller bare vil slå opp en regel det er uenighet om ved bordet, finner du svaret her.
UNO er et kortspill i familien «shedding games» – spill der målet er å kvitte seg med alle kortene på hånden før alle andre. Det spilles med en egen, spesiallaget kortstokk i fire farger, med tallkort og en rekke spesialkort som gir spillet fart og uforutsigbarhet.
Spillet ble oppfunnet i 1971 av amerikaneren Merle Robbins, en frisør fra delstaten Ohio. Han lagde spillet for å avgjøre en uenighet i familien om reglene i et annet kortspill, og solgte det først fra sin egen frisørsalong. Rettighetene ble senere kjøpt opp, og siden 1992 har spillet vært eid av leketøysgiganten Mattel. I dag selges UNO over hele verden på en lang rekke språk.
«Uno» betyr «én» på både spansk og italiensk, og navnet peker rett på øyeblikket som definerer spillet: når du har ett kort igjen og roper «UNO». Nettopp dette ropet – og straffen for å glemme det – er en stor del av spenningen helt til siste kort er lagt.
Merle Robbins skal ha lånt rundt 8 000 dollar for å produsere de første eksemplarene selv, og solgte dem i starten rett over disk i frisørsalongen sin. Da etterspørselen vokste, solgte han rettighetene til en gruppe forretningspartnere som satset stort på spillet. Selskapet som overtok ble senere kjøpt opp, og i 1992 havnet UNO hos Mattel, som fortsatt eier det.
Fra en enkel salong i Ohio er spillet blitt et av verdens mest solgte kortspill, med hundrevis av millioner solgte eksemplarer og en lang rekke offisielle varianter – mens grunnspillet har holdt seg nesten uendret siden 1971.
Reglene minner mye om det norske spillet vri åtter, som spilles med en vanlig kortstokk. Forskjellen er at UNO har en dedikert kortstokk der spesialkortene er trykket rett på kortene, i stedet for at bestemte tallkort får spesialfunksjoner. Kan du det ene spillet, lærer du det andre på et blunk.
UNO passer for 2 til 10 spillere og fungerer fra rundt 7-årsalderen. Fordi grunnreglene er så enkle, er det et av få spill som samler hele familien – samtidig som det er nok taktikk i det til at voksne ikke kjeder seg.
Du trenger lite for å komme i gang med UNO:
Har du ikke en UNO-stokk for hånden, kan du faktisk spille etter samme prinsipp med to vanlige kortstokker, der bestemte bildekort får fungere som spesialkort. Men det enkleste – og mest oversiktlige – er en ekte UNO-stokk. Skal dere telle poeng over flere runder, er det greit å ha penn og papir tilgjengelig.
En standard UNO-kortstokk består av 108 kort. De er delt i fire farger – rød, gul, grønn og blå – pluss et sett fargeløse jokerkort. For å forstå spillet er det nyttig å vite nøyaktig hva stokken inneholder.
Kortene deles i tre hovedgrupper:
Tallkortene utgjør størstedelen av stokken, med 76 kort. Hver farge har én 0-er og to av hvert tall fra 1 til 9. Det gir 19 tallkort i hver farge.
Handlingskortene (Hopp over, Snu retning og Trekk to) finnes det to av i hver farge – til sammen 24 kort. Disse forstyrrer spillet uten å bytte farge.
Jokerkortene er fargeløse og kan legges når som helst. Det er fire vanlige Skift farge-kort og fire Skift farge + trekk fire-kort, til sammen 8.
Til sammen blir dette 76 + 24 + 8 = 108 kort. Enkelte nyere utgaver legger til et «bytt hånd»-jokerkort og et blankt kort du kan skrive din egen regel på, slik at stokken kommer opp i 112 kort. Grunnspillet er likevel det samme.
Skulle det mangle et kort eller to i stokken, kan dere som regel spille videre uten problemer. Mangler det mange, er en ny stokk rimelig å få tak i.
Forberedelsene tar under et minutt. Slik settes UNO opp:
Det er én ting å være obs på her: hvis det aller første kortet som snus opp er et Skift farge + trekk fire, skal det legges tilbake i bunken, og et nytt kort snus opp. Er det et annet spesialkort som dukker opp først, gjelder effekten allerede fra første spiller – for eksempel må den første spilleren trekke to kort hvis åpningskortet er et Trekk to.
Spilleren til venstre for giveren begynner, og spillet går normalt med klokka – helt til noen snur retningen.
Antall kort per spiller er alltid sju, uansett hvor mange dere er. Men gruppestørrelsen påvirker spillefølelsen:
Uansett antall er reglene de samme – det er bare tempoet og uforutsigbarheten som endrer seg.
Selve spillet er enkelt. På din tur skal du legge ett kort fra hånden din på kastebunken. Kortet må matche det øverste kortet på minst én måte:
Legger du et vanlig tallkort, skjer det ikke noe spesielt – turen går videre til nestemann. Legger du et spesialkort, trer effekten i kraft med en gang (mer om hvert kort under).
Har du ingen kort som matcher, må du trekke ett kort fra trekkbunken. Legg merke til at dette er nøyaktig ett kort – ikke flere. En vanlig misforståelse er at man skal trekke til man får et brukbart kort, men det er ikke den offisielle regelen.
Kan det kortet du nettopp trakk spilles, har du lov til å legge det med en gang. Vil du ikke det – eller passer det ikke – sier du pass, og turen går videre. Du kan aldri legge mer enn ett kort per tur etter de offisielle reglene.
Du har også lov til å velge å trekke selv om du har et spillbart kort, hvis det er taktisk lurt. Men da får du bare spille det ene kortet du trakk, ikke et annet kort fra hånden.
Går trekkbunken tom underveis, tar dere kastebunken (bortsett fra det øverste kortet), stokker den godt, og legger den som ny trekkbunke.
Tenk deg at det øverste kortet på bordet er en rød 6-er, og det er din tur. Da kan du blant annet legge:
Har du ingen av delene, trekker du ett kort. Er det for eksempel en blå 6-er, kan du legge den med en gang, fordi den matcher tallet. Passer kortet ikke, beholder du det og sier pass. Slik veksler turen rundt bordet til noen er tom for kort.
Spesialkortene er det som gjør UNO til UNO. De kan snu en tapt runde til seier på et øyeblikk. Her er en samlet oversikt, etterfulgt av en grundig forklaring av hvert enkelt.
Når du legger et Hopp over-kort, mister neste spiller hele turen sin. Spillet hopper rett videre til spilleren etter dem.
Kortet må matche fargen på kastebunken, eller legges på et annet Hopp over-kort. Blir et Hopp over snudd opp som aller første kort, mister den første spilleren turen sin. Taktisk er kortet mest verdt når du bruker det på en spiller som er nær å gå ut, eller for å gi deg selv en ekstra tur i en duell.
Snu retning-kortet vender spilleretningen. Gikk spillet med klokka, går det nå mot klokka – og omvendt. Kortet gjør ikke noe annet; det tvinger ingen til å trekke.
Med bare to spillere finnes det ingen «retning» å snu, og da fungerer kortet i praksis som et Hopp over: turen kommer rett tilbake til deg. Det gjør Snu retning ekstra nyttig i en duell. Du kan lese mer om finessene i vår egen guide til Reverse-kortet.
Legger du et Trekk to, må neste spiller trekke to kort fra bunken og miste turen sin. De får altså ikke legge et eget kort først.
Kortet legges på samme farge eller på et annet Trekk to. Etter de offisielle reglene kan mottakeren ikke svare med sitt eget Trekk to for å sende straffen videre – å «stable» trekk-kort er en husregel, ikke standard (mer om det lenger nede). Spar gjerne et Trekk to til en motstander nærmer seg ett kort – da gjør det mest skade.
Skift farge-kortet er fargeløst og kan legges når som helst, uansett hva som ligger øverst. Når du legger det, velger du hvilken farge spillet skal fortsette i. Det er et fleksibelt kort som redder deg når du sitter fast i feil farge. Bruk det gjerne til å bytte til fargen du har flest kort i, så du får spilt unna hånden raskere.
Dette er spillets kraftigste kort. Du velger ny farge, og neste spiller må både trekke fire kort og miste turen.
Men kortet har en viktig regel mange overser: du har egentlig bare lov til å legge det når du ikke har et kort som matcher fargen som ligger øverst. Spiller du det likevel, kan den som rammes utfordre deg:
Denne utfordringsregelen er en del av de offisielle reglene, selv om mange spiller uten den til daglig.
Regelen som har gitt spillet navnet sitt: når du legger nest siste kort og bare har ett kort igjen på hånden, må du rope «UNO».
Glemmer du det, og en annen spiller tar deg før nestemann har startet sin tur, må du trekke to kort i straff. Rekker du å si «UNO» selv før noen tar deg, er du trygg. Ved mange familiebord brukes fire straffekort i stedet for to – det er en vanlig husregel.
Havner du nedpå ett kort flere ganger i løpet av en runde (for eksempel fordi du måtte trekke), må du rope «UNO» på nytt hver gang. Det holder ikke å ha sagt det tidligere.
En runde er over i det øyeblikket en spiller legger sitt siste kort og står igjen med tom hånd. Den spilleren har vunnet runden.
Du kan gå ut på hvilket som helst kort – også et spesialkort. Legger du et Trekk to eller Skift farge + trekk fire som ditt aller siste kort, gjelder effekten fortsatt: neste spiller trekker kortene sine, og disse teller når poengene skal regnes. At man ikke får avslutte på et spesialkort, er en husregel enkelte bruker, men det står ikke i de offisielle reglene.
De fleste spiller UNO over flere runder. Da fortsetter dere til noen når en avtalt poenggrense – ofte 500 poeng.
Etter hver runde får vinneren poeng basert på kortene de andre spillerne fortsatt sitter med. Du samler altså ikke poeng for dine egne kort, men for motstandernes.
Poengverdiene er faste:
Legg sammen verdien av alle kortene motstanderne har igjen, så har du vinnerens poengsum for runden. Sitter for eksempel taperne igjen med en 9-er (9 poeng), et Trekk to (20 poeng) og et Skift farge + trekk fire (50 poeng), får vinneren 9 + 20 + 50 = 79 poeng den runden. Den første som når 500 poeng totalt, vinner hele spillet. Vil du fordype deg i regnestykket og se et eksempel, har vi en egen gjennomgang av poengsystemet i UNO.
Det finnes også en omvendt variant: i stedet for at vinneren samler poeng, gir dere minuspoeng for kortene man sitter igjen med, og den med færrest minuspoeng til slutt vinner. Avklar hvilken metode dere bruker før dere begynner.
Noe av det fine med UNO er hvor lett det er å tilpasse. Men det skaper også diskusjoner, fordi mange har vokst opp med husregler de tror er offisielle. Her er de vanligste – og hva den offisielle regelen faktisk sier.
Den vanligste husregelen er stabling: at du kan svare på et Trekk to med ditt eget Trekk to, slik at straffen bygger seg opp og sendes videre. Dette er ikke en offisiell regel – etter Mattels regler må mottakeren trekke kortene og miste turen. Stabling er likevel så utbredt at mange tror det er standard. Bli enige på forhånd.
En annen populær husregel er at 7-ere og 0-ere får spesialeffekter: en 7-er lar deg bytte hånd med en annen spiller, og en 0-er får alle til å sende hånden sin videre. I vanlig UNO er dette helt vanlige tallkort uten effekt. (Til gjengjeld er 7-0 en offisiell del av enkelte varianter, som UNO No Mercy.)
Med jump-in-regelen kan hvem som helst legge et kort utenom tur, hvis det er helt identisk med kortet på toppen. Det gjør spillet raskere og mer kaotisk, men det er en husregel – offisielt spiller du bare på din egen tur.
Som nevnt over: offisielt kan du vinne på et spesialkort. Regelen om at siste kort ikke kan være et trekk- eller jokerkort er en husregel.
Ingen av husreglene er «feil» – de gjør ofte spillet morsommere. Poenget er bare å avtale dem før spillet starter, så slipper dere krangel midt i en opphetet runde.
Noen situasjoner dukker opp igjen og igjen ved bordet. Slik løser du dem etter de offisielle reglene:
Trekkbunken tar slutt. Stokk kastebunken på nytt (bortsett fra det øverste kortet), og bruk den som ny trekkbunke. Spillet fortsetter uten avbrudd.
Kan jeg legge et jokerkort selv om jeg har et kort som matcher? Ja, et vanlig Skift farge-kort kan legges når som helst. Unntaket er Skift farge + trekk fire, som du bare skal legge når du ikke har et kort i riktig farge.
Noen glemte å trekke straffekortene sine. Har et Trekk to eller lignende blitt oversett, retter dere det så snart det oppdages – spilleren trekker kortene de skulle hatt, og spillet går videre.
Siste kort er et trekk-kort. Legger noen sitt aller siste kort og det er et Trekk to eller Skift farge + trekk fire, gjelder effekten fortsatt: neste spiller trekker kortene sine, og de teller når poengene skal regnes.
Ingen kan legge, og bunken er tom. I sjeldne tilfeller står spillet fast. Da kan dere enten telle poeng på hendene som de er, eller starte en ny runde – bli enige på forhånd.
UNO fungerer utmerket som tomannsspill, men et par av spesialkortene oppfører seg litt annerledes når dere bare er to.
Snu retning virker som et Hopp over, siden det ikke er noen retning å snu. Du får altså en ny tur.
Hopp over gjør at motstanderen mister turen, slik at du får legge et kort til.
Trekk to og Skift farge + trekk fire fungerer som vanlig: motstanderen trekker kort og mister turen, og du får spille igjen.
Det betyr at spesialkortene er ekstra verdifulle i en duell, fordi de ofte gir deg to trekk på rad. Vil du ha flere spill som passer for nettopp to, har vi samlet de beste i oversikten over kortspill for to spillere.
Det finnes en egen barneversjon av UNO, laget for de yngste. Den bruker en enklere kortstokk med figurer og bilder i stedet for tall, og har færre og mildere spesialkort. Poeng telles som regel ikke – her handler alt om å bli først kvitt kortene.
Barneversjonen er en fin måte å introdusere de minste for spillmekanikken på, og den kan til og med brukes til å øve på farger og tall. Vil du se hvordan den skiller seg fra originalen, har vi en egen gjennomgang av UNO-versjonen for barn.
Skal små barn spille vanlig UNO sammen med voksne, er det helt greit å gi dem en liten fordel – for eksempel litt færre kort på hånden, eller hjelp til å holde oversikt. Det viktigste er at alle synes det er gøy.
Utover grunnspillet finnes det en mengde UNO-varianter, der hver legger til sin egen vri. De er verdt å utforske når dere kan grunnreglene:
Alle bygger på det samme grunnspillet du nettopp har lært, så du er raskt i gang med hvilken som helst av dem.
UNO finnes også i digitale versjoner du kan spille i nettleseren eller på mobilen. Da spiller du mot datamaskinen eller mot andre på nett, men grunnreglene er stort sett de samme som ved bordet.
Én forskjell er verdt å merke seg: i mange nettversjoner meldes «UNO» automatisk, eller du trykker på en egen knapp når du nærmer deg ett kort. Reglene for akkurat dette kan variere fra side til side, så les alltid instruksjonene på den aktuelle siden.
De fleste nettversjoner er gratis og krever verken nedlasting eller brukerkonto. Vil du finne et sted å spille, har vi samlet mulighetene i guiden til UNO online.
UNO har mer taktikk enn det ser ut til. Her er de viktigste grepene:
Bli kvitt høye kort tidlig. Blir du sittende når noen går ut, koster høye tallkort og spesialkort deg mest. Spill unna de dyre kortene før runden avsluttes.
Følg med på hvor mange kort de andre har. Nærmer noen seg ett kort, er det tiden for å rette et Hopp over eller Trekk to mot dem.
Spar spesialkortene til rett øyeblikk. Et velplassert Trekk to eller Hopp over mot spilleren som er nær å vinne, er verdt langt mer enn et som brukes tilfeldig tidlig.
Bruk fargene taktisk. Har du mange kort i én farge, kan det lønne seg å styre spillet dit. Med et jokerkort kan du bytte til fargen du sitter sterkest i.
Ikke undervurder «UNO»-ropet. Å glemme det koster deg to kort, og det kan fort avgjøre en jevn runde.
Sitt ikke for lenge på jokerkortene. De er kraftige å ha, men koster deg 50 poeng hver hvis du blir sittende med dem når runden avsluttes.
Legg merke til fargene som forsvinner. Ser du at få blå kort er spilt, er sjansen større for at motstanderne mangler blått – da kan et bytte til blått sette dem fast.
Vil du gå dypere i taktikken, har vi en egen artikkel med strategier for UNO.
UNO er på sitt beste når alle henger med, uansett alder. Noen enkle grep hjelper:
Fordi reglene er så enkle å tilpasse, kan dere skru spillet opp eller ned etter hvem som er med.
Noen få ord dukker opp igjen og igjen når man snakker om UNO. Her er de viktigste, forklart enkelt:
Kjenner du disse, forstår du både denne guiden og de fleste diskusjoner rundt bordet.
Noen regler spilles feil ved svært mange bord. Her er de vanligste, så dere kan spille riktig:
«Man trekker til man får et brukbart kort.» Feil. Du trekker nøyaktig ett kort når du ikke kan legge, og passer hvis det ikke kan spilles.
«Siste kort kan ikke være et spesialkort.» Feil etter de offisielle reglene. Du kan vinne på et hvilket som helst kort. Det motsatte er en husregel.
«Man kan alltid stable Trekk to.» Feil. Stabling er en husregel; offisielt trekker du kortene og mister turen.
«Skift farge + trekk fire kan spilles når som helst.» Bare delvis riktig. Offisielt skal du bare legge det når du ikke har et kort i riktig farge – ellers kan det utfordres.
Er dere usikre på en regel midt i spillet, er hovedregelen enkel: bli enige om en tolkning der og da, og hold dere til den ut runden.
Regler, kortstokk, poeng og historikk er kontrollert mot følgende kilder:
Sist kontrollert: september 2026. Regelarket som følger med esken gjelder alltid foran alt annet.
Sverige: Unoregler.net – Danmark: Unoregler.dk Finland: Unosäännöt.fi – New Zealand: Unorules.nz – Japan: uno-rule.jp – Korea: uno-rule.com
